Jul på Nord-Norsk

I år feiret jeg julen sammen med ho mamma, heime på Andørja. Like tradisjonelt som alltid. Den samme julematen, den samme pynten alle er bare blitt litt eldre.

Det er fredfullt i mørketida. Jeg tror jeg hadde hatt problemer med å gå inn i den hvert år, til det har jeg bodd for lenge sørpå, som det heter. Men allikevel er det noe magisk ved den, ja nesten vanskelig å sette ord på.

Det nærmeste ordet jeg finner er refleksjon. Formiddagsturen blir spesiell når skumringen ligger over deg og alle hus ligger der med tente lys, både ute og inne. Det var nesten ikke folk å se langs veien, jeg gikk ganske alene.

Da får man god tid til å tenke over både små og store ting. På en plass som dette føles det langt til storbyen, politisk makt og folk. Men det er kort vei til omtanke og hjelp for hverandre. Små samfunn er gode på det. Det er godt å vite når man sitter langt unna med konstant dårlig samvittighet for at besøkene skulle vært oftere.

Mamma blir 90 år i sommer, det merkes på fysikken men hodet er fortsatt med, selv om det går litt saktere. Det løses kryssord og leses bøker, samtalene er gode og nord-norsk galgenhumor lever i beste velgående. Vi snakker om den «helsikkes holka» og «den evinnelige nordvestramlingen» men også om døden og det å bli gammel.

» Eg e så takknemlig førr at mine barn, barnebarn og oldebarn klarer seg sjøl» sei ho mamma. Aller mest har hun stor glede av å få bilder av de 3 småguttene vi har fått i familien, Henrik, Aksel og Herman. » Det e jo sjølve livet » sei ho Judith. Og det stemmer – jula er mest til for de små, for min egen del er jeg ikke spesielt glad i den og kunne tenkt meg noe helt annet. Men sånn er det. Den blir ikke avlyst så da får man «skikke seg i skjebnen» (nok et Judith sitat) og gjøre sitt beste.

Andørja vil alltid være der heime e. Det er vilt og vakkert og det e der ho mamma bor, i love you! Jeg kommer snart igjen og da til en annen årstid som er litt mer gjestfri enn Nordvesten.

Godt nyttår!