Digitalt Innfødte vs Digitale immigranter – hvordan skal immigrantene henge med?
Her sitter jeg med mitt første blogginnlegg i faget Digital Markedsføring og skal analysere digitale innfødte vs digitale immigranter. Jeg er født i 1965 og er oppvokst uten digitale tjenester av noe slag. Vi fikk tv først i 1971 og da lå vi i timer å så på prøvebilde før vår første barne-tv sending gikk på lufta. Hvilken lykke! Dette er helt surrealistisk å tenke tilbake på i dag. Da jeg i 1986 begynte å jobbe på hotel hadde vi fortsatt sentralbord med ledninger som måtte manuelt kobles, slik at telefonsamtaler utenfra ble satt over til gjestenes hotellrom. Så hadde vi telex, som var fantastisk for der kunne vi «chatte» med den på andre siden så lenge personen satt ved siden av maskinen på kontoret.
Lite visste vi da om det som skulle komme, internett, facebook snapchat, smart telefoner m.m, vi kunne faktisk ikke tenkt at dette var mulig engang, men vi fikk jo fax og det var revolusjonerende den gang. Jeg ble sågar bedt av min sjef om å ringe opp mottaker av de første faxene for å forsikre oss om at han hadde mottatt sendingen.
At jeg er en digital immigrant er hevet over all tvil, men hvordan takler slike som meg dette landskapet? Det er interessant å dvele litt ved.
Hva kjennetegner så en digital innfødt og en digital immigrant? En definisjon av disse begrepene er nødvending. De som er født inn i det digitale nettsamfunnet kalles innfødt eller som Marc Prensky (2001)kaller dem digital natives eller Don Tapscott (1999) definisjon, n-generasjonen, n for nettsamfunn. Innflytterne eller immigrantene er av Wim Veen (2006) kalt for homo zappiens.
De digitalt innfødte har en verktøykasse som de bruker hver dag, alt går via nettet, de er på sin smarttelefon, via sosiale medier, email, de bruker apper til alt f.eks banktjenester, spill, streaming av film eller musikk etc. Visuelle fremstillinger i kommunikasjon med andre er det de foretrekke fremfor tekst og alt går veldig fort, de er gode på multi tasking, de kan gjøre flere ting samtidig. Vi ser de overalt med sine smarttelefoner der de kan sitte rundt samme kafe bord med nesen ned i telefonen, ja jeg kjenner meg forresten igjen. I stedet for en sms så sender vi heller en snap. Det er enkelt, visuelt og tar kort tid og det å dele ting og ideer med hverandre er helt naturlig. Det å ta nye kommunikasjonskanaler eller mulige apper i bruk har denne gruppen lav terskel for å utforske. Hvem er ikke på Snapchat eller instagram for ikke å snakke om Facebook? I samtale med min guddatter på 15 år registrerer jeg at hun har sendt nesten 280000 (!) snapper, og i løpet av tiden vi satt og pratet gikk det sikkert ut nye 20 stykker, uten at plaget henne noe særlig eller forstyrret samtalen vår nevneverdig.
Immigrantene bruker også nettet men de har et større behov for å forankre dette i en tilnærming som er mer steg for steg. De leser gjerne bruksanvisningen, ja antakelig på papir, og setter seg godt inn i funksjonalitet før de tar nye ting i bruk ,i motsetning til de innfødte som kaster seg ut i det og lærer underveis eller av andre som har gjort seg erfaringer og deler dette på nett og brukerforum. Immigrantene som kommer fra industrisamfunnet har andre erfaringer som er mer basert på fysiske prosesser og manuelt arbeid kan man si. Der immigrantene ser på TV, betaler NRK lisens og nyter «Skal vi danse «på lørdagskvelden på TV2, så har mange av de innfødte ikke tradisjonell tv og er sjelden innom disse kjente kanalene. Skulle de ønske det så steamer de innholdet i stedet og ser dette når de selv har lyst. Alle har som regel en konto på noen av de typiske streaming kanalene som Spotify, Netflix, HBO eller Sumo.
Henrik, som dere ser bilde av her, er 4 år. Han er allerede godt kjent med bruk av både nettbrett, PC, trådløse høretelefoner, smart telefon og vet selv hvordan han skal slå både av og på. Kommer han på besøk er dette noe av det første han spør etter; «hvor er iPaden?». Om jeg startet arbeidskarrieren i 1986 med telex, fax og gammelt sentralbord kan vi bare tenke hvordan det er nå Henrik skal gjøre det samme om en 20 års tid. Da er jeg 72 år gammel, hvordan klarer immigranter som meg seg da? Henger vi med på utviklingen? Ordner roboten alt i hjemmet for meg? Hvordan kommuniserer Henrik med grandtante? Hvilke nye hjelpemidler har vi fått?
Det er spennende, veldig spennende men jeg er overbevisst om at det viktigste min generasjon kan gjøre er å holde seg oppdatert, hver dag, på nye muligheter og sørge for påfyll av ny kompetanse og informasjon dersom man ønsker å delta aktivt i samfunnslivet.
Disse digitale endringene har konsekvenser, både privat og på jobb. Skillelinjene mellom de som har tilgang på teknologi og de om ikke har det vil prege hvordan de løser problemer og utforminger både på jobb og privat. Det som er en annen faktor er at skille mellom de som behersker de digitale plattformenes uttrykksformer og de som ikke makter det har store konsekvenser for hvordan vi løser hverdagen vår og ikke minst hvordan vi kan delta i arbeidslivet.
Vi har sikkert alle møtt mange f.eks. i jobbsammenheng som ikke mestrer bruk av digitale systemer eller hjelpemidler for å få jobben gjort. Skytjenester som CRM systemer, eksempelvis Salesforce, krever en viss kunnskap for at man skal kunne bruke dette tilfredsstillende. Jeg har sett mange som ikke klarer å henge med i tempoet i et digitalt nettsamfunn og det står ikke på mangel på opplæring eller vilje til å tilrettelegge for det, men rett og slett lite eller ingen forståelse eller interesse for hvorfor dette er nødvending og mangel på grunnkunnskap. Dette gjelder også yngre mennesker som vi kanskje hadde forventet at var mer oppdatert digitalt enn det de er.
Vi ser at Henrik behersker alle digitale plattformer med stor selvfølge men hans Oldemor, min mor på 88 har en større utfordring. De eldre i vårt samfunn i dag vet jeg nesten ikke om vi kan karakterisere som immigranter, det er jo min generasjon som er. Men hva er de da? Hvordan skal de klare seg når alle tjenester rundt blir mer og mer basert på digitale løsninger med en forventing om at borgerne har et minimum med kunnskap om bruk av disse. Dette er en utfordring i vårt samfunn og det ser jeg hver dag.
Alle tjenester de fleste tar som en selvfølge er nettbasert, som banktjenester, digitale resepter, offentlige tjenester som Altinn o.l. men dette kan ikke min mor betjene. Hun har hverken nett-tilgang eller kunnskap om dette og kommer heller ikke til å lære det. Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til det? Den teknologiske utviklingen har mange utrolige smarte løsninger.
Jeg har sittet og tenkt mye på om hvor fantastisk det hadde vært om min mor, som er 160 mil unna meg og de fleste i familien, kunne bruke skype, facetime eller messenger for å se oss, bruke facebook for å holde seg oppdatert på barn, barnebarn og oldebarn. Alt dette er bare et trykk eller en swipe unna, løsningene ligger jo der men hvordan kan vi få til et system som de eldre kan ta i bruk. På hjelpemiddelsentralene har de både krykker, rullatorer og senger. Du kan få trygghetsalarm og digital kalender, til og med søke om tilskudd til kjøp av nettbrett, men det hjelper ikke. Ingen hjelpemidler er egentlig ikke digitale, vi bruker ikke de løsningene som de fleste av oss andre har til å gjøre hverdagen enklere for denne gruppen, det er synd, det er veldig synd.
Min generasjon kommer nok til å klare seg bra når det er vår tur til å gå av med pensjon så lenge vi fortsetter med å oppdatere oss på det digital samfunnet rundt oss. De unge innfødte i dag vil ikke ha problemer med dette – de vil ha systemer de selv har laget og kan bruke for å gjøre hverdagen så enkelt som mulig,
I en interessant artikkel på Huffington post fra 2014 er det gjort noen betraktninger rundt forskjellene mellom innfødte og immigranter. Her kan vi lese det fakta at det er de digitale innvandrere som for det meste har funnet opp teknologien og systemene dagens innfødte bruker, internett, microchips o.l. men klarte ikke helt å forutse hvordan dette kunne taes i bruk i motsetning til de innfødte. Dette er allikevel et godt utgangspunkt for digitale innfødte og innvandrere å vokse å jobbe sammen og lære av hverandre, mener artikkel forfatteren.
Det som er spennende med måten spesielt unge mennesker møter andre på, er at det er på tvers av grenser, både landegrenser, religion og kulturer. Digitale løsninger som sosiale medier representerer gjør det mulig å delta over alt. Dette har betydning for hvordan vi ser på hverandre og hvordan vi behandler hverandre.
Det finns et utall av artikler og blogger om netthets og nettroll, som er en negativ trend som skaper problemer i vår digitale hverdag. Det er blitt enkelt å ta til tastaturet og å legge ut en kommentar på et blogg innlegg, i kommentarfeltet til aviser eller på egen facebookside etc. Om det er forskjell på innfødte og immigranter i disse tilfellene tror jeg ikke, det er til tider utrolig hva svært voksne mennesker får seg til å skrive men unge mennesker er ikke så redd for høy eksponering av seg selv, på godt og vondt, i motsetning til mange immigranter.
Uansett hvilken boks man tikker i, innfødt eller immigrant, tror jeg alle vet at vi ikke kommer utenom det digitale nettsamfunnet. Det er ingen flopp, men kommet for å videreutvikle seg og oss i et raskt tempo. Så kan vi spekulere i hva som blir det neste store? Robotene kommer men når kommer de for fullt? Hva skal ta over for facebook og hvordan tar vi imot disse nye trendene etter hvert som vi blir eldre?
Jeg tok utgangspunkt i overskriften hvordan immigrantene kan henge med på utviklingen, og har satt søkelys på de av de eldre som nesten ikke kan kalles immigranter. Personlig elsker jeg teknologi, nye dingser og nye muligheter for kommunikasjon, og ser nesten på meg selv som en innfødt. Jeg bruker så å si alle sosiale medie plattformer og har stor glede både på jobb og privat av de mulighetene. Skulle jeg ønske meg noe er det at dagen kom da min mor på 88 kunne tatt i bruk nettbrettet hun hadde fått installert av hjelpemiddelsentralen en dag og sa: «Sjekk facebook, jeg har akkurat lagt ut et bilde jeg tok av havet, det er storm her i dag, men du jeg ringer deg på Messenger så kan jeg vise deg det istedet»!
Referanser:
Krokan, A. (2014). Den digitale økonomien. Cappelen Damm: Oslo.
Innlegget hentet inspirasjon på disse nettstedene:
http://www.krokan.com/arne/oppvekst-i-det-digitale-nettsamfunnet/
https://www.huffingtonpost.com/jeff-degraff/digital-natives-vs-digita_b_5499606.html
